Utholde til enden — En KJV bibelstudie med Strongs numre

(Mine personlige tanker — merk hvor ofte ordet sier DAGLIG. De holdt trofast sammen dag for dag. De brøt brødet fra hus til hus. De oppmuntret hverandre daglig. Dette er ikke en religion med én time på søndag og én time midt i uken — et sete varmet to ganger, og resten av livet en persons eget. Den første kirken levde det hver dag, sammen, og Herren la daglig til dem de som ble frelst. En tro som legges til side til neste møte, er en tro som forherdes ved syndens bedrag. Han ber ikke om et besøk. Han ber om et liv.)

(Mine personlige tanker — merk hva Herren gjør med de lunkne. Ikke bare de kalde, men de lunkne — den som har akkurat nok religion til å være komfortabel, og ikke nok til å være levende — den skal Han spytte ut av sin munn. Å forbli forenet med Ham er ikke å hangle på en tråd, varm på søndag og kald hele uken. Det er å brenne. Bedre varm, sier Han, eller til og med kald, enn den mellomtingen som gjør Ham kvalm. Bli i Ham, og la Ham holde deg brennende til enden.)

(Mine personlige tanker — et lite barn i Kristus kan strekke seg etter flammen selv etter at Faderen har sagt nei. Det er snublingen til et barn som fremdeles lærer, og Faderen vet det. En voksen sønn eller datter burde vite bedre. Men her er nåden i det: selv når vi synder, blir vi ikke kastet bort. Vi har en Talsmann — Jesus Kristus, den rettferdige — som alltid lever og alltid taler til Faderen på våre vegne. Så vi reiser oss igjen. Den rettferdige faller syv ganger og står opp igjen. Vi undersøker oss selv, bekjenner det vi har gjort, vender oss bort fra det, og går tilbake til vår Faders gjerning, og legger fortiden bak oss — for Gud har allerede fjernet våre synder så langt som øst er fra vest, og Han minnes dem ikke mer. Men gjør ikke denne nåden til en unnskyldning. Esekiel gir den andre siden: en rettferdig mann som vender seg bort fra sin rettferdighet og dør i sin synd, skal ikke bli frelst ved den rettferdigheten han en gang hadde. Peter viser det samme bildet i Det nye testamente, og han siterer det gamle ordspråket for å gjøre det: en hund som vender tilbake til sitt eget spy, en vasket gris som vender tilbake til søleputten — en som slapp unna verdens urenhet gjennom kjennskap til Herren, og deretter vendte tilbake til den, verre stilt til slutt enn i begynnelsen. Og Jesus sier til dem som gjorde ondt i Hans navn: «Jeg har aldri kjent dere.» Hold nå begge eggene av dette sverdet, og sløv ikke noen av dem. Herren sier at ingen kan rive Hans sauer ut av Hans hånd — ingen fiende, ingen makt, intet menneske. Den tryggheten er virkelig, og det er Hans grep som holder, ikke vårt. Men se på hvordan Han beskriver disse sauene: de hører Hans røst, og de følger Ham. Ordet viser aldri en sau som blir revet fra Hans hånd; det viser den vaskede som vender seg og går tilbake til søleputten, av egen vilje. Skriften holder fast på begge disse — hånden som ikke kan brytes opp, og advarselen mot å vende seg bort — og den smelter dem ikke sammen til én enkel formel, og det skal heller ikke vi. Fortvil ikke når du faller: Talsmannen er virkelig, og veien hjem er åpen. Innbill deg ikke at du fritt kan vende tilbake: advarselen er også virkelig. Fall, men stå opp. Stå opp, og hold ut til enden.)

(Mine personlige tanker — merk det vel: hvis det vi tror ikke stemmer overens med det budbærerne forkynte, da er DET VI som tar feil, ikke dem. De så Ham, og hørte Ham, og ble utsendt av Ham. Den som lytter til Gud, lytter til dem. Å sette en lærer over apostlene er å lytte til villfarelsens ånd.)

(Mine personlige tanker — allerede i apostlenes egen tid sneik det seg inn folk som forvred læren. Hvor mye mer i vår egen tid, når så mye av det som blir undervist er nytt, ikke har rot i det gamle ord, og ikke blir rett håndtert. Noe er ikke sant fordi mange mennesker tror det, og heller ikke fordi det er gammelt i menneskers munn. Det er kun sant hvis det stemmer overens med det som budbærerne overleverte.)

(Mine personlige tanker — og dette er nettopp den timen: mennesker som ikke vil tåle den sunne lære, men som samler seg lærere etter eget begjær — så mange som klør dem i øret, og forteller dem det de vil høre. Et menneske kan bygge seg et helt hus av lærere, hver eneste en enig med ham, og hver eneste en tar feil. Sannheten ble aldri bevist ved et flertall, aldri gjort sann ved antallet som tror den, og aldri bøyd for å behage øret. Vend deg bort fra sannheten, og du er vendt — ordet sier det selv — til eventyr.)

(Mine personlige tanker — vi står ikke fritt til å velge og vrake blant Guds ord, og holde fast på de lette og forlate de vanskelige. Et menneske lever ved HVERT ord. Å legge noe til det, eller å ta noe fra det, er å bli funnet en lögner foran Gud som talte det.)

(Mine personlige tanker — her er den ene stenen mange mennesker bygger hele sin argumentasjon på: den døende røveren ble frelst, sier de, og han ble aldri døpt; derfor er dåpen ikke nødvendig. La oss nå vurdere dette i lys av ordet, og se hva det egentlig bygger på.)

(Mine personlige tanker — vurder nå røveren i dette lys. Ordet sier aldri at han ikke ble døpt. Det er noe folk antar, og deretter bygger en hel lære på sin egen antagelse. Men hør hva Ordet FAKTISK sier: Jerusalem, og HELE Judea, og hele landet omkring Jordan gikk ut og ble døpt, idet de bekjente sine synder. Vanlige folk og tollere ble døpt. Skjøgene trodde. Bare fariseerne og de lovkyndige vegret seg, og ble ikke døpt. Røveren var ingen fariseer — han var en av folket, en forbryter, nettopp den slags som strømmet til Johannes' omvendelsesdåp. Og på korset gjorde han det selve dåpen var til for: han bekjente sin synd — vi får det våre gjerninger fortjener. Legg til dette at Herrens egne disipler døpte enda flere enn Johannes, over hele det landet, gjennom mer enn tre år. Så sannheten er det motsatte av unnskyldningen: Ordet leder oss ikke til en røver som aldri ble døpt, men til en som nesten helt sikkert BLE døpt sammen med de andre. De som støtter seg på ham, har støttet seg på en mann som allerede var vasket.)

(Mine personlige tanker — og sett at det verst tenkelige var sant, at han aldri ble døpt i det hele tatt: selv da er han ingen rettesnor for deg. Han døde før den nye pakten trådte i kraft. Et testamente har ingen kraft mens den som opprettet det fremdeles lever, og HERREN var ennå ikke død. Så røveren ble mottatt på den måten folk ble mottatt i gamle dager, før døren til denne nye pakten i det hele tatt var åpnet. Og han var naglet til et kors, hånd og fot, og kunne ikke komme ned for å bli døpt. Gud krever lydighet av et menneske i det de er i stand til å gjøre. Det en døende mann IKKE kunne gjøre, er ingen unnskyldning for et levende menneske som KAN. Du er ikke naglet til et kors; du kan være lydig.)

(Mine personlige tanker — så hele unnskyldningen henger på en antagelse som ordet aldri sier. Den står imot det klare vitnesbyrdet ordet faktisk gir. Det er et hus bygget på sand, og dets fall skal bli stort. Men budet står på klippen, og det har ikke rikket seg: omvend dere, og bli døpt, hver og en av dere.)

(Mine personlige tanker — men hør likevel dette med ærbødighet, og ikke med en likegyldig antagelse om at du allerede forstår alt. Mange har antatt det, og tatt feil. Og vi som bringer dere disse ord hevder ikke å vite alt. Vi er fremdeles elever, og villige til å bli rettet av ordet og av dem som ble utsendt. Men vi våger ikke å endre det budbærerne klart har sagt. Så gransk det selv: hvis vi har tatt feil, la ordet rette oss. Men vær forsiktig så du ikke lar deg villede ved å lytte til menneskers røster fremfor Lammets apostlers røst. Vi ser på dette bestemte spørsmålet så inngående som ett eksempel på hvordan du fremdeles kan tro noe selv når Bibelen, på overflaten, ser ut til å presse sterkt i motsatt retning. Vi må rett dele ordet: vi kan ikke legge noe til det, og vi kan ikke ta noe bort fra det.)