Hva må jeg gjøre for å bli frelst? — Et KJV-bibelstudium med Strongs nummer

(Mine personlige tanker — forløsning og syndenes forlatelse er I HAM. Dette er hvorfor vi blir døpt INN I Ham: blodet som renser oss, og forlatelsen det kjøper, finnes i selve Ham som vi blir døpt inn i.)

(Mine personlige tanker — les det sakte, og vit at det var for DEG. Ansiktet som skapte stjernene, ble vansiret til det ukjennelige. Ryggen som holder alle ting oppe, ble flerret opp av pisken. Hendene som helbredet den spedalske, ble gjennomboret av jern. Hans ben stakk fram, tellbare. Svetten falt som blod før en eneste spiker var satt. Han ble ikke overmannet: Han ga sin rygg villig; Han skjulte ikke sitt ansikt. Hver piskeslag var din synd lagt på Ham, hvert sår ditt urett, hver dråpe din gjeld. Og da det var fullbrakt, rant blod og vann ut av Hans side — blodet for å vaske deg, og vannet for å begrave deg inn i Ham. Så når du blir bedt om å omvende deg og bli døpt, blir du ikke bedt om å gjøre noe vanskelig. Du blir bedt om å motta, på dine knær, det som kostet Ham alt dette.)

(Mine personlige tanker — sett disse to side ved side og la dem lære. I ørkenen ble ikke døende mennesker fortalt å gjøre seg fortjent til en kur. De ble fortalt å se, i tro, på det Gud hevet opp på en stang — og de levde. Jesus sier at denne stangen var et bilde på hans eget kors. Å tro er å se. Før et menneske omvender seg fra noe, eller lyder noe, må han først se med hele sitt hjerte på Ham som ble opphøyet, og stole på Ham. Og merk Abraham: han trodde, og Gud tilregnet ham det til rettferdighet — før loven, før noen seremoni. Troen er der alt begynner. Men se hvor raskt troen beveger seg til lydighet i de neste versene — samme natt, samme time.)

(Mine personlige tanker — bare to ganger i hele Bibelen blir dette nøyaktige spørsmålet stilt høyt: her i fengselet i Filippi, og på pinsedagen i Apostlenes gjerninger 2. Sett de to svarene ved siden av hverandre. Folkemengden på pinsedagen hadde allerede hørt og allerede trodd — det var derfor de ble stukket i hjertet — så Peter begynte ved neste skritt: omvend dere, og bli døpt. Fangevokteren visste ennå ingenting, så Paulus begynte ved det første skrittet: tro — og talte deretter Herrens ord til ham, og samme time om natten ble mannen døpt. To begynnelser, én vei. Å tro er ikke en rival til dåpen, og dåpen er ikke en rival til troen; troen er hjertet som lyder, og samme time er tidsnok.)

(Mine personlige tanker — ikke tro at dette er et lite ord, sagt én gang og så avsluttet. Omvend deg, og ord som dette, lyder gjennom hele Bibelen hundre og tolv ganger — førtiseks i Det gamle testamente, og sekstiseks i Det nye. Fra profetene som roper vend om, vend om, til Johannes som roper omvend dere, til Herren selv, til apostlene, til den oppstandne Kristus som skriver til menighetene — ett kall går fra Første Mosebok til Åpenbaringen: VEND OM. Gud har aldri én gang sluttet å kalle mennesker til dette. Og ingen får slutte å gjøre det.)

(Mine personlige tanker — det er ikke vannet som frelser. Det er en god samvittighets svar til Gud: blodet anvendt på samvittigheten gjennom lydigheten i dåpen, og personen oppreist til et nytt liv.)

(Mine personlige tanker — her er den samme sannheten avbildet for lenge siden. Naaman var en stor mann, og en spedalsk, og han ble bedt om å gjøre en liten ting: gå og vaske seg i Jordan sju ganger, og bli ren. Han ble vred, og forventet en stor gestus, og tenkte at flodene i hans eget land var bedre enn vannene i Israel — akkurat som mennesker fremdeles snubler over et så enkelt bud. Men det var aldri Jordans vann som helbredet ham; det var å lyde Guds ord i det vannet Gud hadde utpekt. Han gikk ned og dukket seg sju ganger, og huden hans kom tilbake som huden på et LITE BARN. Slik blir et menneske født på ny: ikke ved noen stor egen anstrengelse, men ved å gå ned i lydighet, og komme opp som et nytt barn, og rent.)

(Mine personlige tanker — hold disse to sannhetene sammen, og det er ingen konflikt mellom dem. Nåde er gaven; tro mottar den; og dåp er ikke en gjerning som opptjener noe, like lite som Naaman opptjente sin helbredelse ved å dukke seg i en flod, eller de døende opptjente sine liv ved å se på kobberslangen. Gud sørget for alt; mennesket bare lyder og mottar. Mannen som kommer opp ur vannet har ingenting å skryte av — han ble begravet, og Gud oppreiste ham. Det ble sagt ovenfor om 1 Peters 3:21, og det er sant her også: det er ikke vannet, og det er ikke våre egne henders gjerninger. Det er nåde, mottatt gjennom troens lydighet. Og selve neste vers sier hva gjerningene er til for: ikke grunnen for frelsen, men dens frukt — vi er Guds eget verk, skapt på ny i Kristus Jesus for at vi skulle vandre i de gode gjerninger han allerede har forberedt for oss. Ingen som lyder budet har opptjent gaven, og ingen som kaller det opptjening har forstått budet.)

(Mine personlige tanker — merk HVEM sine synder som ble vasket bort ved denne lydighet. Saulus fra Tarsus forfulgte Kristi vei til døden. Han arresterte menn og kvinner og dro dem til fengsel, en spotter og en forfølger av Guds folk. Herren selv møtte ham på veien, slo ham til jorden, og talte til ham fra himmelen. Og LIKEVEL, tre dager senere, ble Ananias sendt for å si: stå opp, og bli døpt, og vask bort dine synder, idet du kaller på Herrens navn. Om lyset på veien til Damaskus ikke vasket bort Saulus' synder, men lydighetens vann gjorde det, så la ingen innbille seg at hans egne synder blir tatt bort på en lettere måte enn den Gud gav til den verste av syndere.)

(Mine personlige tanker — Den Hellige Ånd er ikke en belønning for noen få utvalgte. Han er Kongens SEGL på dem som er Hans egne, og FORSKUDDSBETALINGEN — den første delen av arven betalt på forhånd — på at du tilhører Ham inntil forløsningens dag. Så spørsmålet står klart, og det må stilles: har du mottatt Den Hellige Ånd? For ordet sier det tydelig: den som ikke har Kristi Ånd, tilhører ikke Ham. Et brev uten seglet er ikke Kongens brev. Et menneske uten Ånden tilhører ennå ikke Kristus. Søk Ham inntil du har Ham.)

(Mine personlige tanker — merk hvor ofte ordet sier DAGLIG. De holdt trofast sammen dag for dag. De brøt brødet fra hus til hus. De oppmuntret hverandre daglig. Dette er ikke en religion med én time på søndag og én time midt i uken — et sete varmet to ganger, og resten av livet en persons eget. Den første kirken levde det hver dag, sammen, og Herren la daglig til dem de som ble frelst. En tro som legges til side til neste møte, er en tro som forherdes ved syndens bedrag. Han ber ikke om et besøk. Han ber om et liv.)

(Mine personlige tanker — merk hva Herren gjør med de lunkne. Ikke bare de kalde, men de lunkne — den som har akkurat nok religion til å være komfortabel, og ikke nok til å være levende — den skal Han spytte ut av sin munn. Å forbli forenet med Ham er ikke å hangle på en tråd, varm på søndag og kald hele uken. Det er å brenne. Bedre varm, sier Han, eller til og med kald, enn den mellomtingen som gjør Ham kvalm. Bli i Ham, og la Ham holde deg brennende til enden.)

(Mine personlige tanker — et lite barn i Kristus kan strekke seg etter flammen selv etter at Faderen har sagt nei. Det er snublingen til et barn som fremdeles lærer, og Faderen vet det. En voksen sønn eller datter burde vite bedre. Men her er nåden i det: selv når vi synder, blir vi ikke kastet bort. Vi har en Talsmann — Jesus Kristus, den rettferdige — som alltid lever og alltid taler til Faderen på våre vegne. Så vi reiser oss igjen. Den rettferdige faller syv ganger og står opp igjen. Vi undersøker oss selv, bekjenner det vi har gjort, vender oss bort fra det, og går tilbake til vår Faders gjerning, og legger fortiden bak oss — for Gud har allerede fjernet våre synder så langt som øst er fra vest, og Han minnes dem ikke mer. Men gjør ikke denne nåden til en unnskyldning. Esekiel gir den andre siden: en rettferdig mann som vender seg bort fra sin rettferdighet og dør i sin synd, skal ikke bli frelst ved den rettferdigheten han en gang hadde. Peter viser det samme bildet i Det nye testamente, og han siterer det gamle ordspråket for å gjøre det: en hund som vender tilbake til sitt eget spy, en vasket gris som vender tilbake til søleputten — en som slapp unna verdens urenhet gjennom kjennskap til Herren, og deretter vendte tilbake til den, verre stilt til slutt enn i begynnelsen. Og Jesus sier til dem som gjorde ondt i Hans navn: «Jeg har aldri kjent dere.» Hold nå begge eggene av dette sverdet, og sløv ikke noen av dem. Herren sier at ingen kan rive Hans sauer ut av Hans hånd — ingen fiende, ingen makt, intet menneske. Den tryggheten er virkelig, og det er Hans grep som holder, ikke vårt. Men se på hvordan Han beskriver disse sauene: de hører Hans røst, og de følger Ham. Ordet viser aldri en sau som blir revet fra Hans hånd; det viser den vaskede som vender seg og går tilbake til søleputten, av egen vilje. Skriften holder fast på begge disse — hånden som ikke kan brytes opp, og advarselen mot å vende seg bort — og den smelter dem ikke sammen til én enkel formel, og det skal heller ikke vi. Fortvil ikke når du faller: Talsmannen er virkelig, og veien hjem er åpen. Innbill deg ikke at du fritt kan vende tilbake: advarselen er også virkelig. Fall, men stå opp. Stå opp, og hold ut til enden.)

(Mine personlige tanker — merk det vel: hvis det vi tror ikke stemmer overens med det budbærerne forkynte, da er DET VI som tar feil, ikke dem. De så Ham, og hørte Ham, og ble utsendt av Ham. Den som lytter til Gud, lytter til dem. Å sette en lærer over apostlene er å lytte til villfarelsens ånd.)

(Mine personlige tanker — allerede i apostlenes egen tid sneik det seg inn folk som forvred læren. Hvor mye mer i vår egen tid, når så mye av det som blir undervist er nytt, ikke har rot i det gamle ord, og ikke blir rett håndtert. Noe er ikke sant fordi mange mennesker tror det, og heller ikke fordi det er gammelt i menneskers munn. Det er kun sant hvis det stemmer overens med det som budbærerne overleverte.)

(Mine personlige tanker — og dette er nettopp den timen: mennesker som ikke vil tåle den sunne lære, men som samler seg lærere etter eget begjær — så mange som klør dem i øret, og forteller dem det de vil høre. Et menneske kan bygge seg et helt hus av lærere, hver eneste en enig med ham, og hver eneste en tar feil. Sannheten ble aldri bevist ved et flertall, aldri gjort sann ved antallet som tror den, og aldri bøyd for å behage øret. Vend deg bort fra sannheten, og du er vendt — ordet sier det selv — til eventyr.)

(Mine personlige tanker — vi står ikke fritt til å velge og vrake blant Guds ord, og holde fast på de lette og forlate de vanskelige. Et menneske lever ved HVERT ord. Å legge noe til det, eller å ta noe fra det, er å bli funnet en lögner foran Gud som talte det.)

(Mine personlige tanker — her er den ene stenen mange mennesker bygger hele sin argumentasjon på: den døende røveren ble frelst, sier de, og han ble aldri døpt; derfor er dåpen ikke nødvendig. La oss nå vurdere dette i lys av ordet, og se hva det egentlig bygger på.)

(Mine personlige tanker — vurder nå røveren i dette lys. Ordet sier aldri at han ikke ble døpt. Det er noe folk antar, og deretter bygger en hel lære på sin egen antagelse. Men hør hva Ordet FAKTISK sier: Jerusalem, og HELE Judea, og hele landet omkring Jordan gikk ut og ble døpt, idet de bekjente sine synder. Vanlige folk og tollere ble døpt. Skjøgene trodde. Bare fariseerne og de lovkyndige vegret seg, og ble ikke døpt. Røveren var ingen fariseer — han var en av folket, en forbryter, nettopp den slags som strømmet til Johannes' omvendelsesdåp. Og på korset gjorde han det selve dåpen var til for: han bekjente sin synd — vi får det våre gjerninger fortjener. Legg til dette at Herrens egne disipler døpte enda flere enn Johannes, over hele det landet, gjennom mer enn tre år. Så sannheten er det motsatte av unnskyldningen: Ordet leder oss ikke til en røver som aldri ble døpt, men til en som nesten helt sikkert BLE døpt sammen med de andre. De som støtter seg på ham, har støttet seg på en mann som allerede var vasket.)

(Mine personlige tanker — og sett at det verst tenkelige var sant, at han aldri ble døpt i det hele tatt: selv da er han ingen rettesnor for deg. Han døde før den nye pakten trådte i kraft. Et testamente har ingen kraft mens den som opprettet det fremdeles lever, og HERREN var ennå ikke død. Så røveren ble mottatt på den måten folk ble mottatt i gamle dager, før døren til denne nye pakten i det hele tatt var åpnet. Og han var naglet til et kors, hånd og fot, og kunne ikke komme ned for å bli døpt. Gud krever lydighet av et menneske i det de er i stand til å gjøre. Det en døende mann IKKE kunne gjøre, er ingen unnskyldning for et levende menneske som KAN. Du er ikke naglet til et kors; du kan være lydig.)

(Mine personlige tanker — så hele unnskyldningen henger på en antagelse som ordet aldri sier. Den står imot det klare vitnesbyrdet ordet faktisk gir. Det er et hus bygget på sand, og dets fall skal bli stort. Men budet står på klippen, og det har ikke rikket seg: omvend dere, og bli døpt, hver og en av dere.)

(Mine personlige tanker — men hør likevel dette med ærbødighet, og ikke med en likegyldig antagelse om at du allerede forstår alt. Mange har antatt det, og tatt feil. Og vi som bringer dere disse ord hevder ikke å vite alt. Vi er fremdeles elever, og villige til å bli rettet av ordet og av dem som ble utsendt. Men vi våger ikke å endre det budbærerne klart har sagt. Så gransk det selv: hvis vi har tatt feil, la ordet rette oss. Men vær forsiktig så du ikke lar deg villede ved å lytte til menneskers røster fremfor Lammets apostlers røst. Vi ser på dette bestemte spørsmålet så inngående som ett eksempel på hvordan du fremdeles kan tro noe selv når Bibelen, på overflaten, ser ut til å presse sterkt i motsatt retning. Vi må rett dele ordet: vi kan ikke legge noe til det, og vi kan ikke ta noe bort fra det.)